Hans Børli om nysnøen

Jeg liker bildet til Hans Børli, av snøfnugg som om de var hender. Ser for meg at de faller og faller lett ned på ansiktet mitt. Lander som iskyss på min munn, som Anne Grete Preus synger.

Hans Børli avslører i mange av sine dikt en tydelig tilstedeværelse i verden. Tilstedeværelse i naturen. En tilstedeværelse i øyeblikket. Hele livet arbeidet han i skogen, han bodde i skogen og gikk på turer i skogen. Likevel hadde han hele sitt dikterliv en nysgjerrighet og undring med seg. En sjelden evne til å vende oppmerksomheten mot selv de minste detaljer i skogen.

NYSNØ

Varsomme fjón av snø
Rører ved ansiktet mitt i mørket,
Famler, føler
Langsomt
Som hendene til en blind.

Og jeg prøver å smile –

For at himmelens blinde hender
Skal vite
At det er et menneskes ansikt.

Ansiktet møter den store naturen. Selve himmelen med sine stjernebilder. Det er naturen med liten «n» vi møter i diktene til Hans Børli, skiver Henning Howlid Wærp i boka «Diktet natur». Den konkrete, sansbare naturen med sine snøfnugg, bjørkestammer, edderkopper, løvetenner, svarttroster og rådyr.

En natur som må erfares. En natur som er tilstrekkelig i seg selv. En natur som er ubarmhjertig, uten hukommelse. Som ikke trenger oss, som ikke vil sørge over oss, som ikke vil savne oss. Som ikke engang «har ord for / menneske», som Børli skriver i diktet «Når menneskene har gått heim».

Det er likevel denne naturen Børli vender seg mot og som famler og føler langsomt på hans ansikt. Det er den han drømmer seg inn i. Drømmer seg bort i når han er i den. «Ja, jeg ber for drømmen!» skriver han i et av sine dikt.

Snøen hadde Hans Børli likevel ikke noe kjært forhold til. «Djupsnøen er / en kvit forbannelse / over skogkarens hode» heter det diktet «Snø». Og formaner seg selv og andre om å ikke snakke for pent om den; «Dikter, / skriv ikke pene vers om / fallende snø! / Du kjenner den ikke.»

Anne Grete Preus har ikke tatt oppfordringen. Hennes snø, eller korrekturlakk om du vil, er både til bry og besvær, men hun takker den. Fordi den får oss til å stoppe opp, gå langsommere. Bryte med hverdagsrutinene. Til å sanse verden rundt oss, og undres over den. Over at ingen snøfnugg er like.

Det er vel akkurat i denne undringen og drømmen at Hans Børli og Anne Grete Preus møter hverandre.

Diktet «Nysnø» finner du i diktsamlingen «Jeg ville fange en fugl» fra 1960.

Om å lytte stille til bekken

Bekken er den skjøreste lyden i skogen. Den forsvinner raskt i bakgrunnen når turskoene knaser i underlaget, når du holder praten i gang med turfølget. Eller når du er mest opptatt med dine egne tanker.

En ting som alltid har fascinert meg med skogsbekkene, er hvordan de setter lyd på landskapet. På turer i skog og mark kan jeg gå langs en stille og sakteflytende bekk gjennom et vått myrområde. Eller høre det konstante bruset av vann som faller raskt ned en fjellskråning, nesten som en foss.

Oftest hører jeg likevel de mange sildrende bekkene som tvinner seg mellom skogens trær. Mange av dem med en så skjør lyd at jeg må stå helt stille for at min egen pust ikke skal overdøve dem.

Hvis du først går inn for å lytte på skogsbekkene, oppdager du fort at lyden av bekken er flyktig. Den oppstår og forsvinner. Blir sterkere eller svakere. Regner det kraftig endrer bekken intensitet og størrelse og lyd. På varme dager om sommeren forsvinner den ofte helt. Den sammen bekken er i stadig endring gjennom årstidene. Den stiger og synker.

Kanskje slik som havet stiger og synker. Jeg assosierer det i alle fall med et haiku-dikt av Yosa Buson.

Havet om våren
Stiger og synker sakte
Hele dagen lang

Den kontinuerlige endringen er som en bevegelse, som pulsen i alt liv rundt oss. Havet som slår mot land, rådyr som hopper over et jorde, hoggormen som slynger seg gjennom skogen, døgnfluenes bølgende dans om våren, vindkast som bøyer trærne frem og tilbake, bekkene som svulmer og svinner hen.

Å lytte til bekken i skogen, er å lytte til denne pulsen.

Haiku-diktet av Yosa Buson (1716-1784) er min egen gjendiktning, basert på en gjendiktning av Arne Dørumsgaard i boka «Vinger i natten. Buson i norsk gjendiktning» fra 1985.