Stikkord: Mindfulness og pust

Om å puste helt normalt

De fleste av oss puster helt normalt. Mens jeg skrev om mindfulness-øvelsen Pusteankeret slo det meg hvor lett det er å feiltolke en slik øvelse. Alene med pusten er det lett å finne feil. Kanskje starter vi automatisk å lete etter dem. Burde jeg ikke pustet dypere, burde jeg ikke pustet roligere, burde jeg ikke, burde jeg ikke.

Pusteankeret

Pusteankeret er en øvelse hentet fra bøkene til Andries J. Kroese, som har skrevet mye om mindfulness. Det er en øvelse hvor du retter oppmerksomheten mot pusten og observerer de naturlige pustebevegelsene dine. Hvordan luften går inn og ut av nesen mens du puster inn og ut. Pusten skal flyte fritt og helt naturlig, uten at du forsøker å kontrollere eller styre den. Du er oppmerksom på en inkluderende og aksepterende måte, og pustebevegelsene får lov til å flyte helt naturlig uten at du verken kritiserer eller dømmer. Det er her mindfulness starter. Andries J. Kroese poengterer at det er lett for at den negative indre stemmen dominerer deg når du holder på med Pusteankeret. Og ellers i livet for den saks skyld.

Et dobbelt negativt press

Å lytte til den indre negative stemmen er ikke noe du er alene om. Vi har alle en tendens til å bruke mye tankekraft på å lete etter eller dvele ved feil hos oss selv. Ofte lytter vi etter bekreftelse fra de rundt oss på alt det vi synes er feil ved oss selv. Vi oppfatter alt for mye i verste mening, i mange tilfeller venner vi oss til å forvente det også. Det er en negativitetsfelle.

Pusteankeret er en øvelse hvor vi aksepterer at slike negative tanker finnes i oss, men at vi gir slipp på dem. Vi observerer dem, men lar dem ikke styre oss. På samme måte må vi akseptere pusten som den er. Det er lett å lage seg for høye forventninger, eller falske forventninger, til hva pusteøvelser skal gi av effekter.

Det kan fort bli et dobbelt negativt press. Ikke bare sitter vi igjen med en opplevelse og følelse av at vi puster feil. Vi er heller ikke flinke nok, slik at vi ikke oppnår de effektene som alle andre tilsynelatende oppnår.

Normalpusten

Fysiologisk sett er normalpusten, eller eupnea som er den medisinske termen, en relativt symmetrisk pust. Med en innpust på ca. 1,5 – 2 sekunder og en utpust som er litt lenger med ca. 2- 3 sekunder. Mellom utpust og innpust er det en automatisk pause på ca. 2 sekunder. Pusten er stille, jevn og gjennom nesen. En voksen person puster fra 12 – 20 ganger per minutt ved hvile.

Pusten er også dynamisk. Hvis du anstrenger deg, vil pusten følge etter. Best merker du det kanskje hvis du går en rask tur eller løper opp en trapp. Sannsynligvis merker du det også at pusten endrer seg dersom du er stresset eller føler sterk angst. Større og mindre endringer av pusten vil være normalt i løpet av dagen. Pusten er altså ikke konstant.

Det er normalt å puste helt normalt

Nå har jeg hatt en aktiv pustepraksis over lang tid, og jobbet med min egen pust. Og jeg merker at jeg stadig oftere reflekterer over at det ikke er fornuftig eller sunt å konstruere problemer eller sykeliggjøre den. Har du ikke en kjent lungesykdom, eller andre sterke kroppslige eller psykiske plager, betyr det sannsynligvis at du puster helt normalt. For deg.

Det er ikke utenkelig at min normalpust vil endres over tid, etter hvert som jeg utvikler min egen pustepraksis. Lærer mer om pust og bruker pusten på ulike måter. Pusten jeg har i dag har uansett holdt meg i live så langt, og det er jo helt normalt. Slik det skal være. Og så lenge jeg ikke lider av luftveissykdommer eller lungesykdommer, er den vanlige pusten min god nok sånn til hverdags. Jeg tenker det er greit å være helt pragmatisk.

Likevel har jeg to tanker i hodet samtidig. Jo mer jeg lærer om min egen pust, om pustens betydning generelt, og om å bruke pusten aktivt. Desto mer kjenner jeg på kroppen og hodet fordelene ved å ha en bevissthet rundt pusten og å bruke den aktivt. Og det er her Pusteankeret kommer inn for min del.

Større bevissthet om pusten

Pusteankeret er en øvelse som har en hensikt langt ut over det å bare være oppmerksom på pusten. Likevel er det en helt konkret, enkel øvelse som kan brukes i hverdagen til å bli mer bevisst ditt eget pustemønster. Ikke fordi det er noe galt, eller fordi du skal finne feil, eller fordi du skal prestere bedre. Men nettopp fordi det er en øvelse i å bli kjent med, akseptere og å gi slipp på. Fordi det å kjenne og akseptere sitt eget pustemønster er avgjørende dersom du ønsker å bruke pusten som et aktivt verktøy. For å redusere stress, for å slappe av, for å øke konsentrasjonen og fokuset, for å bli mer tilstedeværende, for å prestere bedre, for å bli mer utholdende, for å øke lungevolum. Eller andre ønsker og behov du har. Akkurat dette får jeg komme tilbake til senere.

Om å høre snøen knirke

Når det blir akkurat kaldt nok får snøen er herlig knirkete lyd når du går på den. Jeg elsker den lyden når jeg er på tur om vinteren. Så fort det blir varmere i været og snøen blir våtere og mykere, forsvinner den lette knirkelyden. Istedenfor blir den blir mørk og dyp under skoene, og snøen tyngre å gå på.

Snøen er full av motsetninger. Hver gang det snør faller det ned tusenvis av snøfnugg, som kan bestå av flere hundre små snøkrystaller. Fra høyt i atmosfæren kommer de i ulike former og fasonger avhengig av temperatur, og maler hverdagen min hvit. Alt blir stillere, og en helt egen stemning synker over meg sammen med snøen.

Jeg ser snøen som hvit, men snøkrystaller er gjennomsiktige og har ingen farge. Når vi ser rundt oss oppfatter vi likevel snøen som hvit. Snøkrystallene reflekterer lyset i alle retninger, og hele det synlige fargespektret like mye. Det er lite eller ingenting som absorberes. Den er ingen farge og alle farger samtidig.

Etter noen dagers snøfall med våt snø, ser jeg også en annen side ved snøen tydelig. Lette snøfnugg som treffer meg i ansiktet som iskyss virker uskyldige. Når de samler seg stadig flere og stadig tyngre på trærnes greiner er det mange av dem som må gi etter for tyngden. Til og med grantreet som er spesialbygget for å tåle mye snø, må mange ganger gi etter.

De lette snøfnuggene skjuler en voldsom naturkraft. Snø som samler seg i store og små snøskred tar med seg det meste på sin vei. Når den over tusenvis av år pakker seg som isbreer, har den kraft nok til å slipe ned massive fjell og grave seg vei i landskapet.

På tur i knirkete snø gir motsetningene gjenklang i mine egne tanker. Kulda stryker over kinnet og nesa og der den ellers kommer til. Under lyden av skoene mine gir snøen ly og beskyttelse for en hel verden av småkryp, dyr og planter. Kulda og frosten holdes ute av et tett lag på lag med snøkrystaller. Snøen er full av motsetninger.