Om å høre snøen knirke

Når det blir akkurat kaldt nok får snøen er herlig knirkete lyd når du går på den. Jeg elsker den lyden når jeg er på tur om vinteren. Så fort det blir varmere i været og snøen blir våtere og mykere, forsvinner den lette knirkelyden. Istedenfor blir den blir mørk og dyp under skoene, og snøen tyngre å gå på.

Snøen er full av motsetninger. Hver gang det snør faller det ned tusenvis av snøfnugg, som kan bestå av flere hundre små snøkrystaller. Fra høyt i atmosfæren kommer de i ulike former og fasonger avhengig av temperatur, og maler hverdagen min hvit. Alt blir stillere, og en helt egen stemning synker over meg sammen med snøen.

Jeg ser snøen som hvit, men snøkrystaller er gjennomsiktige og har ingen farge. Når vi ser rundt oss oppfatter vi likevel snøen som hvit. Snøkrystallene reflekterer lyset i alle retninger, og hele det synlige fargespektret like mye. Det er lite eller ingenting som absorberes. Den er ingen farge og alle farger samtidig.

Etter noen dagers snøfall med våt snø, ser jeg også en annen side ved snøen tydelig. Lette snøfnugg som treffer meg i ansiktet som iskyss virker uskyldige. Når de samler seg stadig flere og stadig tyngre på trærnes greiner er det mange av dem som må gi etter for tyngden. Til og med grantreet som er spesialbygget for å tåle mye snø, må mange ganger gi etter.

De lette snøfnuggene skjuler en voldsom naturkraft. Snø som samler seg i store og små snøskred tar med seg det meste på sin vei. Når den over tusenvis av år pakker seg som isbreer, har den kraft nok til å slipe ned massive fjell og grave seg vei i landskapet.

På tur i knirkete snø gir motsetningene gjenklang i mine egne tanker. Kulda stryker over kinnet og nesa og der den ellers kommer til. Under lyden av skoene mine gir snøen ly og beskyttelse for en hel verden av småkryp, dyr og planter. Kulda og frosten holdes ute av et tett lag på lag med snøkrystaller. Snøen er full av motsetninger.

Hans Børli om nysnøen

Jeg liker bildet til Hans Børli, av snøfnugg som om de var hender. Ser for meg at de faller og faller lett ned på ansiktet mitt. Lander som iskyss på min munn, som Anne Grete Preus synger.

Hans Børli avslører i mange av sine dikt en tydelig tilstedeværelse i verden. Tilstedeværelse i naturen. En tilstedeværelse i øyeblikket. Hele livet arbeidet han i skogen, han bodde i skogen og gikk på turer i skogen. Likevel hadde han hele sitt dikterliv en nysgjerrighet og undring med seg. En sjelden evne til å vende oppmerksomheten mot selv de minste detaljer i skogen.

NYSNØ

Varsomme fjón av snø
Rører ved ansiktet mitt i mørket,
Famler, føler
Langsomt
Som hendene til en blind.

Og jeg prøver å smile –

For at himmelens blinde hender
Skal vite
At det er et menneskes ansikt.

Ansiktet møter den store naturen. Selve himmelen med sine stjernebilder. Det er naturen med liten «n» vi møter i diktene til Hans Børli, skiver Henning Howlid Wærp i boka «Diktet natur». Den konkrete, sansbare naturen med sine snøfnugg, bjørkestammer, edderkopper, løvetenner, svarttroster og rådyr.

En natur som må erfares. En natur som er tilstrekkelig i seg selv. En natur som er ubarmhjertig, uten hukommelse. Som ikke trenger oss, som ikke vil sørge over oss, som ikke vil savne oss. Som ikke engang «har ord for / menneske», som Børli skriver i diktet «Når menneskene har gått heim».

Det er likevel denne naturen Børli vender seg mot og som famler og føler langsomt på hans ansikt. Det er den han drømmer seg inn i. Drømmer seg bort i når han er i den. «Ja, jeg ber for drømmen!» skriver han i et av sine dikt.

Snøen hadde Hans Børli likevel ikke noe kjært forhold til. «Djupsnøen er / en kvit forbannelse / over skogkarens hode» heter det diktet «Snø». Og formaner seg selv og andre om å ikke snakke for pent om den; «Dikter, / skriv ikke pene vers om / fallende snø! / Du kjenner den ikke.»

Anne Grete Preus har ikke tatt oppfordringen. Hennes snø, eller korrekturlakk om du vil, er både til bry og besvær, men hun takker den. Fordi den får oss til å stoppe opp, gå langsommere. Bryte med hverdagsrutinene. Til å sanse verden rundt oss, og undres over den. Over at ingen snøfnugg er like.

Det er vel akkurat i denne undringen og drømmen at Hans Børli og Anne Grete Preus møter hverandre.

Diktet «Nysnø» finner du i diktsamlingen «Jeg ville fange en fugl» fra 1960.

Om å lytte stille til bekken

Bekken er den skjøreste lyden i skogen. Den forsvinner raskt i bakgrunnen når turskoene knaser i underlaget, når du holder praten i gang med turfølget. Eller når du er mest opptatt med dine egne tanker.

En ting som alltid har fascinert meg med skogsbekkene, er hvordan de setter lyd på landskapet. På turer i skog og mark kan jeg gå langs en stille og sakteflytende bekk gjennom et vått myrområde. Eller høre det konstante bruset av vann som faller raskt ned en fjellskråning, nesten som en foss.

Oftest hører jeg likevel de mange sildrende bekkene som tvinner seg mellom skogens trær. Mange av dem med en så skjør lyd at jeg må stå helt stille for at min egen pust ikke skal overdøve dem.

Hvis du først går inn for å lytte på skogsbekkene, oppdager du fort at lyden av bekken er flyktig. Den oppstår og forsvinner. Blir sterkere eller svakere. Regner det kraftig endrer bekken intensitet og størrelse og lyd. På varme dager om sommeren forsvinner den ofte helt. Den sammen bekken er i stadig endring gjennom årstidene. Den stiger og synker.

Kanskje slik som havet stiger og synker. Jeg assosierer det i alle fall med et haiku-dikt av Yosa Buson.

Havet om våren
Stiger og synker sakte
Hele dagen lang

Den kontinuerlige endringen er som en bevegelse, som pulsen i alt liv rundt oss. Havet som slår mot land, rådyr som hopper over et jorde, hoggormen som slynger seg gjennom skogen, døgnfluenes bølgende dans om våren, vindkast som bøyer trærne frem og tilbake, bekkene som svulmer og svinner hen.

Å lytte til bekken i skogen, er å lytte til denne pulsen.

Haiku-diktet av Yosa Buson (1716-1784) er min egen gjendiktning, basert på en gjendiktning av Arne Dørumsgaard i boka «Vinger i natten. Buson i norsk gjendiktning» fra 1985.

Om å bruke hendene i naturen

Vi beskriver gjerne naturen med det vi ser og hører rundt oss når vi er på tur. Jeg reflekterer ofte over det når jeg er ute. Vi snakker om vakre solnedganger, fantastiske utsikter fra fjelltopper, om vårgrønne trær eller om de vakre høstfargene. Vi hører bekkene lavmælt synge eller brede elver fosse i fjellet og vi stopper opp for fuglenes sang.

Mange mener at den visuelle sansen, ofte sammen med høresansen, er den viktigste av våre 5 sanser. Kanskje det er grunnen til at vi lar oss begrense til disse to sansene når vi er på tur? Selv reflekterer jeg over hvilke sanser jeg egentlig har brukt. Hva har jeg hørt, eller sett, eller luktet, eller kjent?

Det er enkelt og lettvint å lene seg på synet og hørselen. Fokuset på disse er helt ubevisst og automatisk. Derfor er det viktig å bli flinkere til å bruke flere av sansene ute i naturen, tenker jeg. Så de siste par årene har jeg fokusert på å bruke berøringssansen aktivt og bevisst. Å ta med meg hendene ut i naturen, rett og slett.

For meg har de beste naturopplevelsene blitt taktile. De som går nesten ubemerket hen eller som gammel vane har visket ut fra hukommelsen. Det å ta på og kjenne mose er en rikere sanseerfaring enn bare å se på mose. Følelsen av den grove og ru barken på en voksen furu mot hendene. Eller den glatte barken på unge bjørketrær du støtter deg mot. Klebrige edderkopptråder du trekker ut av hår og nakke og genser. Fingre som stryker mot den myke, dunete oversiden av hasselbladene. Og mot strie og ru almeblad.

Eller små, rullende, myke blåbær i håndflaten som du spiser en og en, før du henter deg en ny porsjon. Søte og sure som eplekart.

Hendene våre er jo to store og imponerende sanseverktøy. Det er en grunn til at vi er mer følsomme på hendene enn andre steder på kroppen, vi bruker hendene aktivt for å orientere oss i omverdenen. Det er med hendene vi ofte skjelner mellom kaldt og varmt, mellom tørt og vått. Men de er jo mer enn bare praktiske og nyttige verktøy.

Berøringssansen, eller følesansen, er en sosial sans. Å ta på noen kan være utrolig privat og intimt. Å ta på, å kjenne og stryke på, eller bare det å være tett sammen, er med på å knytte følelsesmessige bånd mellom mennesker. Enten det er noen du har sterke følelser for eller en forelder som stryker et barn over håret. Berøringer som får deg til å slappe av og åpne deg opp.

Jeg er like fascinert over hvordan vi språklig forholder oss til berøringer. Vi snakker om å kjenne og å føle. Å kjenne som å bli kjent med, eller å føle som å få følelser for?

Kanskje er det derfor de taktile sanseopplevelsene er så viktige i naturen. For at vi skal bli kjent med den må vi ta på den. Føle på den. Berøre den og bli berørt.

Naturopplevelser er ofte sanselige opplevelser, og berøringssansen er en viktig måte å oppleve naturen, og verden, på.