Om å høre snøen knirke

Når det blir akkurat kaldt nok får snøen er herlig knirkete lyd når du går på den. Jeg elsker den lyden når jeg er på tur om vinteren. Så fort det blir varmere i været og snøen blir våtere og mykere, forsvinner den lette knirkelyden. Istedenfor blir den blir mørk og dyp under skoene, og snøen tyngre å gå på.

Snøen er full av motsetninger. Hver gang det snør faller det ned tusenvis av snøfnugg, som kan bestå av flere hundre små snøkrystaller. Fra høyt i atmosfæren kommer de i ulike former og fasonger avhengig av temperatur, og maler hverdagen min hvit. Alt blir stillere, og en helt egen stemning synker over meg sammen med snøen.

Jeg ser snøen som hvit, men snøkrystaller er gjennomsiktige og har ingen farge. Når vi ser rundt oss oppfatter vi likevel snøen som hvit. Snøkrystallene reflekterer lyset i alle retninger, og hele det synlige fargespektret like mye. Det er lite eller ingenting som absorberes. Den er ingen farge og alle farger samtidig.

Etter noen dagers snøfall med våt snø, ser jeg også en annen side ved snøen tydelig. Lette snøfnugg som treffer meg i ansiktet som iskyss virker uskyldige. Når de samler seg stadig flere og stadig tyngre på trærnes greiner er det mange av dem som må gi etter for tyngden. Til og med grantreet som er spesialbygget for å tåle mye snø, må mange ganger gi etter.

De lette snøfnuggene skjuler en voldsom naturkraft. Snø som samler seg i store og små snøskred tar med seg det meste på sin vei. Når den over tusenvis av år pakker seg som isbreer, har den kraft nok til å slipe ned massive fjell og grave seg vei i landskapet.

På tur i knirkete snø gir motsetningene gjenklang i mine egne tanker. Kulda stryker over kinnet og nesa og der den ellers kommer til. Under lyden av skoene mine gir snøen ly og beskyttelse for en hel verden av småkryp, dyr og planter. Kulda og frosten holdes ute av et tett lag på lag med snøkrystaller. Snøen er full av motsetninger.

Hans Børli om nysnøen

Jeg liker bildet til Hans Børli, av snøfnugg som om de var hender. Ser for meg at de faller og faller lett ned på ansiktet mitt. Lander som iskyss på min munn, som Anne Grete Preus synger.

Hans Børli avslører i mange av sine dikt en tydelig tilstedeværelse i verden. Tilstedeværelse i naturen. En tilstedeværelse i øyeblikket. Hele livet arbeidet han i skogen, han bodde i skogen og gikk på turer i skogen. Likevel hadde han hele sitt dikterliv en nysgjerrighet og undring med seg. En sjelden evne til å vende oppmerksomheten mot selv de minste detaljer i skogen.

NYSNØ

Varsomme fjón av snø
Rører ved ansiktet mitt i mørket,
Famler, føler
Langsomt
Som hendene til en blind.

Og jeg prøver å smile –

For at himmelens blinde hender
Skal vite
At det er et menneskes ansikt.

Ansiktet møter den store naturen. Selve himmelen med sine stjernebilder. Det er naturen med liten «n» vi møter i diktene til Hans Børli, skiver Henning Howlid Wærp i boka «Diktet natur». Den konkrete, sansbare naturen med sine snøfnugg, bjørkestammer, edderkopper, løvetenner, svarttroster og rådyr.

En natur som må erfares. En natur som er tilstrekkelig i seg selv. En natur som er ubarmhjertig, uten hukommelse. Som ikke trenger oss, som ikke vil sørge over oss, som ikke vil savne oss. Som ikke engang «har ord for / menneske», som Børli skriver i diktet «Når menneskene har gått heim».

Det er likevel denne naturen Børli vender seg mot og som famler og føler langsomt på hans ansikt. Det er den han drømmer seg inn i. Drømmer seg bort i når han er i den. «Ja, jeg ber for drømmen!» skriver han i et av sine dikt.

Snøen hadde Hans Børli likevel ikke noe kjært forhold til. «Djupsnøen er / en kvit forbannelse / over skogkarens hode» heter det diktet «Snø». Og formaner seg selv og andre om å ikke snakke for pent om den; «Dikter, / skriv ikke pene vers om / fallende snø! / Du kjenner den ikke.»

Anne Grete Preus har ikke tatt oppfordringen. Hennes snø, eller korrekturlakk om du vil, er både til bry og besvær, men hun takker den. Fordi den får oss til å stoppe opp, gå langsommere. Bryte med hverdagsrutinene. Til å sanse verden rundt oss, og undres over den. Over at ingen snøfnugg er like.

Det er vel akkurat i denne undringen og drømmen at Hans Børli og Anne Grete Preus møter hverandre.

Diktet «Nysnø» finner du i diktsamlingen «Jeg ville fange en fugl» fra 1960.