Bekken er den skjøreste lyden i skogen. Den forsvinner raskt i bakgrunnen når turskoene knaser i underlaget, når du holder praten i gang med turfølget. Eller når du er mest opptatt med dine egne tanker.
En ting som alltid har fascinert meg med skogsbekkene, er hvordan de setter lyd på landskapet. På turer i skog og mark kan jeg gå langs en stille og sakteflytende bekk gjennom et vått myrområde. Eller høre det konstante bruset av vann som faller raskt ned en fjellskråning, nesten som en foss.
Oftest hører jeg likevel de mange sildrende bekkene som tvinner seg mellom skogens trær. Mange av dem med en så skjør lyd at jeg må stå helt stille for at min egen pust ikke skal overdøve dem.
Hvis du først går inn for å lytte på skogsbekkene, oppdager du fort at lyden av bekken er flyktig. Den oppstår og forsvinner. Blir sterkere eller svakere. Regner det kraftig endrer bekken intensitet og størrelse og lyd. På varme dager om sommeren forsvinner den ofte helt. Den sammen bekken er i stadig endring gjennom årstidene. Den stiger og synker.
Kanskje slik som havet stiger og synker. Jeg assosierer det i alle fall med et haiku-dikt av Yosa Buson.
Havet om våren
Stiger og synker sakte
Hele dagen lang
Den kontinuerlige endringen er som en bevegelse, som pulsen i alt liv rundt oss. Havet som slår mot land, rådyr som hopper over et jorde, hoggormen som slynger seg gjennom skogen, døgnfluenes bølgende dans om våren, vindkast som bøyer trærne frem og tilbake, bekkene som svulmer og svinner hen.
Å lytte til bekken i skogen, er å lytte til denne pulsen.
Haiku-diktet av Yosa Buson (1716-1784) er min egen gjendiktning, basert på en gjendiktning av Arne Dørumsgaard i boka «Vinger i natten. Buson i norsk gjendiktning» fra 1985.
