Vinterlandskap med snø - Mindfulness - PusteUt

Hans Børli om nysnøen

Jeg liker bildet til Hans Børli, av snøfnugg som om de var hender. Ser for meg at de faller og faller lett ned på ansiktet mitt. Lander som iskyss på min munn, som Anne Grete Preus synger.

Hans Børli avslører i mange av sine dikt en tydelig tilstedeværelse i verden. Tilstedeværelse i naturen. En tilstedeværelse i øyeblikket. Hele livet arbeidet han i skogen, han bodde i skogen og gikk på turer i skogen. Likevel hadde han hele sitt dikterliv en nysgjerrighet og undring med seg. En sjelden evne til å vende oppmerksomheten mot selv de minste detaljer i skogen.

NYSNØ

Varsomme fjón av snø
Rører ved ansiktet mitt i mørket,
Famler, føler
Langsomt
Som hendene til en blind.

Og jeg prøver å smile –

For at himmelens blinde hender
Skal vite
At det er et menneskes ansikt.

Ansiktet møter den store naturen. Selve himmelen med sine stjernebilder. Det er naturen med liten «n» vi møter i diktene til Hans Børli, skiver Henning Howlid Wærp i boka «Diktet natur». Den konkrete, sansbare naturen med sine snøfnugg, bjørkestammer, edderkopper, løvetenner, svarttroster og rådyr.

En natur som må erfares. En natur som er tilstrekkelig i seg selv. En natur som er ubarmhjertig, uten hukommelse. Som ikke trenger oss, som ikke vil sørge over oss, som ikke vil savne oss. Som ikke engang «har ord for / menneske», som Børli skriver i diktet «Når menneskene har gått heim».

Det er likevel denne naturen Børli vender seg mot og som famler og føler langsomt på hans ansikt. Det er den han drømmer seg inn i. Drømmer seg bort i når han er i den. «Ja, jeg ber for drømmen!» skriver han i et av sine dikt.

Snøen hadde Hans Børli likevel ikke noe kjært forhold til. «Djupsnøen er / en kvit forbannelse / over skogkarens hode» heter det diktet «Snø». Og formaner seg selv og andre om å ikke snakke for pent om den; «Dikter, / skriv ikke pene vers om / fallende snø! / Du kjenner den ikke.»

Anne Grete Preus har ikke tatt oppfordringen. Hennes snø, eller korrekturlakk om du vil, er både til bry og besvær, men hun takker den. Fordi den får oss til å stoppe opp, gå langsommere. Bryte med hverdagsrutinene. Til å sanse verden rundt oss, og undres over den. Over at ingen snøfnugg er like.

Det er vel akkurat i denne undringen og drømmen at Hans Børli og Anne Grete Preus møter hverandre.

Diktet «Nysnø» finner du i diktsamlingen «Jeg ville fange en fugl» fra 1960.

Publisert av

Martin Kvist

Over gjennomsnittet ivrig markatraver. Korte og lange turer til fots, med og uten telt. Som regel med fiskestang på jakt etter ørret. Fascineres av skogen, enten det er i Nordmarka, Romeriksåsene eller Kjekstadmarka. Kan kontaktes på hei@fantastiskemarka.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s